Avansert søk

3 treff

Nynorskordboka 3 oppslagsord

rutte

rutta

verb

Opphav

gjennom dansk ‘sløse’, frå lågtysk; jamfør rute (5

Faste uttrykk

  • ha/få å rutte med
    disponere eller kunne bruke pengar, ressursar, pengar eller liknande
    • han har ikkje mykje å rutte med for tida;
    • dei har fått meir å rutte med;
    • museet fekk ein million ekstra å rutte med

ru 2

adjektiv

Opphav

frå lågtysk

Tyding og bruk

  1. grov og ujamn på overflata
    Døme
    • ru hud;
    • ru hender
  2. Døme
    • snakke med ru røyst

hork 1

substantiv hokjønn

Opphav

samanheng med hark (2 og herk; opphavleg ‘noko som skrapar, er rutt’

Tyding og bruk

vidjeband, vidjering (til dømes på gjerde eller grind)