Nynorskordboka
rutte
rutta
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å ruttaå rutte | ruttar | rutta | har rutta | rutt!rutta!rutte! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| rutta + substantiv | rutta + substantiv | den/det rutta + substantiv | rutta + substantiv | ruttande |
Opphav
gjennom dansk ‘sløse’, frå lågtysk; jamfør rute (6Tyding og bruk
i uttrykk
Faste uttrykk
- ha å rutte meddisponere, kunne bruke (resursar, pengar)