person
substantiv hankjønn
Opphav
norrønt persóna; frå latinTyding og bruk
Døme
- hytta har plass til seks personar
- figur i film, roman eller liknande
- som etterledd i ord som
- biperson
- hovudperson
- i jus: samanslutning eller individ som har rettar og plikter etter lova;jamfør juridisk person
- i grammatikk: trekk knytt til visse pronomen (i somme språk òg til verb) som viser at bodskapen gjeld avsendaren/avsendarane (1. person), mottakaren/mottakarane (2. person), eller den/det/dei det blir snakka om (3. person)
Døme
- pronomenet ‘vi’ er i 1. person fleirtal
- som etterledd i ord som
- førsteperson
- andreperson
- tredjeperson
Faste uttrykk
- andre persongrammatisk trekk som viser at ei utsegn gjeld den eller dei det blir snakka til
- det personlege pronomenet i andre person fleirtal er ‘de’ eller ‘dokker’;
- ‘du’ er 2. person eintal
- første persongrammatisk trekk som viser at ei utsegn gjeld den eller dei som snakkar
- det personlege pronomenet i første person eintal er ‘eg’;
- ‘vi’ er 1. person fleirtal
- i eigen personsjølv;
utan avløysar- statsministeren møtte i eigen person
- tredje persongrammatisk trekk som viser at ei utsegn gjeld den, det eller dei det blir snakka om
- det personlege pronomenet i tredje person fleirtal er ‘dei’;
- ‘han’, ‘ho’ og ‘det’ er 3. person eintal