Avansert søk

Nynorskordboka 5 oppslagsord

bevilling

substantiv hokjønn

Uttale

bevilˊling

Opphav

gjennom bokmål; frå lågtysk

Tyding og bruk

løyve (, 2) frå offentleg styresmakt til å drive ei viss verksemd;

konsesjon (1), lisens (1)

Døme

få bevilling som advokat;
søkje om bevilling til å servere alkohol

lisens

substantiv hankjønn

Opphav

av latin licentia, av licet ‘(det) er tillate’

Tyding og bruk

rett til å nytte ei oppfinning eller liknande ein annan har patent på
Døme
- produsere på lisens;
- søkje lisens
bevilling, løyve (1, 2)
Døme
- søkje om lisens;
- jegerane har fått lisens for jervejakt
- - våpenlisens
lisensavgift
Døme
- betale lisens

løyve 1

substantiv inkjekjønn

Opphav

norrønt leyfi; samanheng med lov (

Tyding og bruk

lov (2, 1), samtykke (1, fullmakt
Døme
- be om løyve til å gjere noko
løyve (1, 1) frå offentleg styresmakt, særleg til å drive ei viss verksemd;
bevilling
Døme
- søkje om løyve til å drive apotek
- - advokatløyve
  - byggjeløyve
  - drosjeløyve
  - innreiseløyve

bevillingshavar

substantiv hankjønn

Tyding og bruk

person som har bevilling til å drive ei viss verksemd

bevillingsutferdar

substantiv hankjønn

Tyding og bruk

offentleg styresmakt som gjev bevilling