Avansert søk

Nynorskordboka 6 oppslagsord

sone 2

sona

verb

Opphav

frå lågtysk, av sone ‘vederlag’

Tyding og bruk

gjere bot for;
bøte for
Døme
- sone syndene sine
bli straffa;
unngjelde
Døme
- sone for det andre har gjort;
- sone ein dom på fem år
forlike, semje (2, 1);
forsone

soningskø

substantiv hankjønn

Tyding og bruk

rekkje av dømde ( som ventar på å sone (, 2)

open soning

Tyding og bruk

det å sone (, 2) i anstalt med lågare sikringsnivå;

Sjå: soning

soning

substantiv hokjønn

Tyding og bruk

det å sitje i fengsel for noko;

jamfør sone (, 2)

Døme

sitje inne til soning

Faste uttrykk

lukka soning
det å sitje i fengsel
open soning
det å sone (2, 2) i anstalt med lågare sikringsnivå

skuldnar, skyldnar

substantiv hankjønn

Opphav

av lågtysk schuldener

Tyding og bruk

person som skuldar pengar;
debitor
person som har noko å sone

skuldmann, skyldmann

substantiv hankjønn

Tyding og bruk

debitor, skuldnar
person som har noko å sone eller gjengjelde