Avansert søk

Eitt treff

Nynorskordboka 47 oppslagsord

jamtjukk

adjektiv

Tyding og bruk

like tjukk over det heile
Døme
  • fine jamtjukke stokkar med lite kvist

gnag

substantiv inkjekjønn

Opphav

av gnage

Tyding og bruk

  1. det å gnage;
    det at noko gneg
    Døme
    • gnag på einer, osp, rogn og anna;
    • mas og gnag
  2. noko å gnage på, særleg skav, kvist eller liknande brukt til dyrefôr

grankvist

substantiv hankjønn

Tyding og bruk

kvist frå grantre

hjelpefôr, hjelpefor

substantiv inkjekjønn

Tyding og bruk

fôr som ein bruker for å dryge det vanlege fôret
Døme
  • hjelpefôr av lauv, kvist, bork, mose og tare

grein 2

substantiv hokjønn

Opphav

norrønt grein; samanheng med grine

Tyding og bruk

  1. del av eit tre som veks ut frå stamma;
    grov kvist
    Døme
    • bjørka har svære greiner
  2. noko som liknar på ei grein (2, 1);
    noko som greinar seg ut
    Døme
    • greinene på hornet;
    • ei grein av elva
  3. ei av fleire nedstigande linjer i ei slekt;
    jamfør slektsgrein
    Døme
    • den greina som bur i grannebygda
  4. undergruppe eller område innanfor vitskap, sport, språk eller liknande
    Døme
    • ei grein av kunsten

Faste uttrykk

  • på den grøne greina
    i ein god økonomisk situasjon
  • sage av den greina ein sit på
    sjølv valde at det går gale med ein

aprikostre

substantiv inkjekjønn

Opphav

av aprikos

Tyding og bruk

lite tre i rosefamilien som blomstrar på berr kvist om våren;
Prunus armeniaca

ynskekvist, ynskjekvist, ønskekvist, ønskjekvist

substantiv hankjønn

Tyding og bruk

gaffelforma kvist av lauvtre som det blir sagt kan brukast til å peike ut underjordiske malm- og vassårer med

væle 1

substantiv hokjønn

Opphav

av vål (1

Tyding og bruk

  1. rotete haug, dunge, hop
    Døme
    • ei væle med kvist
  2. i uttrykk

Faste uttrykk

  • i væle med
    i lag med, iblanda med

vidje

substantiv hokjønn

Opphav

norrønt viðja av við; samanheng med vier

Tyding og bruk

  1. mjuk og seig kvist eller rotrenning brukt til fletting og surring

vankant

substantiv hankjønn

Opphav

frå lågtysk; av van-

Tyding og bruk

  1. rundvoren, ikkje reinskoren kant, side (med bork) på skurlast
  2. skurlast med vankant (1)
    Døme
    • vankant og kvist