Avansert søk

Eitt treff

Nynorskordboka 86 oppslagsord

langorv

substantiv hankjønn eller inkjekjønn

Opphav

av lang (2

Tyding og bruk

  1. langt orv
  2. ljå (1) med langt skaft

holke 1

holka

verb

Opphav

norrønt holka

Tyding og bruk

setje holk (1, 1) på (til dømes eit skaft)

holk 1

substantiv hankjønn

Opphav

norrønt holkr; av hol (3

Tyding og bruk

  1. ring eller hylster på enden av eit skaft
  2. lagga kjerald

kaketrinse

substantiv hokjønn

Tyding og bruk

lite, taggete eller kvast hjul på skaft, brukt til å skjere ut kaker av deig med

mopp

substantiv hankjønn

Opphav

frå engelsk

Tyding og bruk

reiskap med langt skaft til golvvask;
jamfør svaber

hellebard

substantiv hankjønn

Opphav

av mellomhøgtysk helmbarte av helm ‘skaft’ og barte ‘øks’

Tyding og bruk

om eldre forhold: kombinert hogg- og stikkvåpen med langt skaft, mykje nytta som våpen for fotfolket på 1300-, 1400- og 1500-talet

hakkeskaft

substantiv inkjekjønn

Tyding og bruk

skaft (1) på eller til hakke (1
Døme
  • hakkeskaft av ask

håv

substantiv hankjønn

Opphav

norrønt háfr; samanheng med heve

Tyding og bruk

pose av netting festa på ei ramme med skaft, brukt til å ta opp fisk eller fange insekt med

kniv

substantiv hankjønn

Opphav

norrønt knífr

Tyding og bruk

  1. reiskap (samansett av skaft og blad (2)) med egg til å skjere med
    Døme
    • ete med kniv og gaffel
  2. skjerande arbeidsdel i maskin
    Døme
    • kniven i ein slåmaskin

Faste uttrykk

  • ikkje den skarpaste kniven i skuffa
    ikkje blant dei klokaste;
    mindre intelligent
  • kamp på kniven
    hard kamp
    • det er ein kamp på kniven for å halde på lokalsjukehusa
  • kniven på strupen
    trugsel eller krav om å utrette eller bestemme seg for noko
    • han har kniven på strupen;
    • ho får kniven på strupen;
    • dei set kniven på strupen til styret;
    • dette er eit lag med kniven på strupen;
    • for mange er det kniven på strupen
  • kome under kniven
    bli operert
  • krig på kniven
    skarp motsetnad;
    kamp utan skånsel

årette 1

substantiv hankjønn, hokjønn eller inkjekjønn

Opphav

jamfør færøysk árætti, islandsk árétti; truleg av norrønt rétta ‘gjere bein, rett’

Tyding og bruk

bleig, kile som blir driven inn i enden av ein trenagle (eller skaft på øks, hamar og liknande) så han (det) utvidar seg og ikkje glir attende