Avansert søk

11 treff

Bokmålsordboka 11 oppslagsord

godkjenne

verb

Betydning og bruk

stadfeste som gyldig eller god nok;
Eksempel
  • godkjenne regnskapet;
  • planene må godkjennes først;
  • bli godkjent under tvil;
  • godkjenne en avtale

godkjent

adjektiv

Opphav

av godkjenne

Betydning og bruk

stadfestet som gyldig eller god nok;
autorisert, ratifisert
Eksempel
  • ha sju års godkjent praksis;
  • få godkjent karakter

stambok

substantiv hunkjønn eller hankjønn

Betydning og bruk

  1. register over godkjente avlsdyr innen en husdyrrase
  2. om eldre forhold: minnebok (2)

vitenskap

substantiv hankjønn

Opphav

fra lavtysk

Betydning og bruk

  1. metodisk innsamling, ordning og etterprøving av kunnskaper og hypoteser etter faglig godkjente regler og krav
    Eksempel
    • undervisningen skal være basert på vitenskap og fakta;
    • ofre seg for vitenskapen
  2. fagområde som er emne for vitenskap (1)
    Eksempel
    • lage en hel vitenskap av et lite spørsmål

Faste uttrykk

  • empirisk vitenskap
    vitenskap som bygger på observasjoner

vranglærer

substantiv hankjønn

Betydning og bruk

person som forkynner en lære (1, 3) som er i strid med den godkjente læren;

verdensrekord

substantiv hankjønn

Betydning og bruk

  1. særlig i idrett: beste godkjente resultat i en idrettsgren
    Eksempel
    • sette verdensrekord på 500 m
  2. brukt ironisk om noe som skiller seg ut på en uheldig måte
    Eksempel
    • verdensrekord i sen saksbehandling

banerekord

substantiv hankjønn

Betydning og bruk

i idrett: beste godkjente resultat som er oppnådd i en idrettsøvelse på en bestemt bane (1, 6)
Eksempel
  • sette banerekord på 1500 m

læreboknormal

substantiv hankjønn

Betydning og bruk

i bestemt form entall: fellesbetegnelse for hovedformene i offisiell rettskrivning (for bokmål 1959–2005 og nynorsk 1959–2012), som godkjente lærebøker og statsansatte var pliktige til å bruke
Eksempel
  • bruke læreboknormalen av 1959

konvensjonalisme

substantiv hankjønn

Betydning og bruk

det å holde seg bare til det allment godkjente

norgesrekord

substantiv hankjønn

Betydning og bruk

særlig i idrett: beste godkjente resultat en nordmann har oppnådd i en idrettsøvelse
Eksempel
  • ha norgesrekorden i tresteg;
  • sette norgesrekord på 400 m