Gå til hovudinnhald
Tilgjenge
ordbøkene.no, Bokmålsordboka og Nynorskordboka

Avansert søk

Vanleg søk
Søkjehjelp
Eitt treff

Bokmålsordboka 36 oppslagsord

indoariske språk

Betydning og bruk

språkgruppe som sammen med de iranske språkene utgjør den indoiranske gren av den indoeuropeiske (2 språkfamilien og omfatter blant annet sanskrit, hindi (1) og urdu;
Artikkelside

indoarisk

adjektiv

Faste uttrykk

Artikkelside

kandis

substantiv hankjønn

Opphav

gjennom italiensk og arabisk ‘sukker’; fra sanskrit ‘(sukker)stykke’

Betydning og bruk

gulbrunt rørsukker i store krystaller
Artikkelside

karma

substantiv hankjønn

Opphav

fra sanskrit ‘gjerning’

Betydning og bruk

i hinduisk filosofi og religion: handlinger som avgjør skjebnen i den neste tilværelsen
Artikkelside

karavane

substantiv hankjønn

Opphav

gjennom fransk og italiensk, fra persisk; opprinnelig av sanskrit karabha ‘kamel’

Betydning og bruk

  1. stort reisefølge (2) med kameler eller andre lastedyr
    Eksempel
    • en karavane med kameler er på vei igjennom ørkenen
  2. rekke av kjøretøyer på vei mot et felles mål
    Eksempel
    • motorsyklistene kjører i karavane
Artikkelside

jungel

substantiv hankjønn

Opphav

gjennom engelsk, fra hindi; av sanskrit ‘villmark’

Betydning og bruk

  1. tropisk skog med tett underskog og rikt dyreliv
  2. i overført betydning: uoversiktlig situasjon eller fenomen
    Eksempel
    • en jungel av lover og regler
Artikkelside

punsj

substantiv hankjønn

Opphav

engelsk punch, av sanskrit pantsj(a) ‘fem’, fordi drikken bestod av fem ingredienser

Betydning og bruk

drikk av sukker, vann, (sitron, krydder) og alkohol
Artikkelside

ingefær

substantiv hankjønn

Opphav

av mellomnorsk ingifer, fra lavtysk; av sanskrit ‘hornlegeme’

Betydning og bruk

tørket rotstokk av ingefærplanten, brukt som krydder og smaksstoff
Artikkelside

hindu

substantiv hankjønn

Uttale

hiˊndu; hinduˊ

Opphav

av persisk Hind ‘India’, av sanskrit sindhu ‘dråpe, elv’; opprinnelig brukt om elva Indus og området rundt den

Betydning og bruk

person som bekjenner seg til hinduismen
Artikkelside

guru

substantiv hankjønn

Opphav

fra hindi; opprinnelig sanskrit ‘tung, verdig’

Betydning og bruk

  1. i indiske religioner og vestlige yogabevegelser: person som har nådd den høyeste åndelige innsikt, og som derfor er i stand til å lede andre
  2. lederfigur
    Eksempel
    • en guru for den renskårne og puristiske funkisarkitekturen
Artikkelside
Side 2 av 4