Avansert søk

Eitt treff

Bokmålsordboka 91 oppslagsord

rang 1

substantiv hankjønn

Opphav

av fransk ‘rekke, plass’

Betydning og bruk

  1. plassering som en person har i et fast (sosialt) hierarki;
    militær grad
    Eksempel
    • en offiser med majors rang;
    • gjestene ble plassert etter rang
  2. plassering som noe har (i forhold til noe annet av same art) ut fra kvalitet, verdi eller lignende;
    status, verdi
    Eksempel
    • ha rang blant de fremste

Faste uttrykk

  • av rang
    blant de aller beste i sitt slag
    • en folketaler av rang;
    • en opplevelse av rang
  • gjøre noen rangen stridig
    konkurrere om førsteplassen;
    måle seg med noen;
    utkonkurrere
    • ingen kan gjøre henne rangen stridig
  • ha rangen
    ha fortrinnsrett
    • bussene har rangen

rang 2

adjektiv

Opphav

norrønt (v)rangr

Betydning og bruk

range

verb

Betydning og bruk

Eksempel
  • range av seg genseren

riksbanner

substantiv intetkjønn

Betydning og bruk

fane med rikt utstyr, brukt som tegn på kongelig rang

-rangs

adjektiv

Opphav

av rang (1

Betydning og bruk

med slik rang som førsteleddet angir;

av rang

Betydning og bruk

blant de aller beste i sitt slag;
Se: rang
Eksempel
  • en folketaler av rang;
  • en opplevelse av rang

ha rangen

Betydning og bruk

ha fortrinnsrett;
Se: rang
Eksempel
  • bussene har rangen

gjøre noen rangen stridig

Betydning og bruk

konkurrere om førsteplassen;
måle seg med noen;
utkonkurrere;
Eksempel
  • ingen kan gjøre henne rangen stridig

rangsperson

substantiv hankjønn

Betydning og bruk

person av høy rang

rangordning

substantiv hankjønn eller hunkjønn

Betydning og bruk

gradering etter rang (1, 2)