volte
substantiv hankjønn
Opphav
gjennom fransk, frå italiensk volta ‘vending, gang’; opphavleg av latin volvere ‘snu’Tyding og bruk
- i fekting: rask vending for å bøye unna for støyt
- stup med framlengs eller baklengs heilvending av kroppen
- i gymnastikk: sidelengs sprang over hest
- i dressurriding: det å styre ein hest i ring, til dømes med taum som ein trenar held i sentrum
Faste uttrykk
- slå voltegjere rundkast