Nynorskordboka
volte
substantiv hankjønn
| eintal | fleirtal | ||
|---|---|---|---|
| ubunden form | bunden form | ubunden form | bunden form |
| ein volte | volten | voltar | voltane |
Opphav
gjennom fransk, frå italiensk volta ‘vending, gang’; opphavleg av latin volvere ‘snu’Tyding og bruk
- i fekting: bråkast, vending for å bøye unna for støyt
- stup med framlengs eller baklengs heilvending av kroppen
- i gymnastikk: sidelengs sprang over hest
- det å styre hest i ring rundt seg til dømes med taum;sirkelrund bane som ein hest følgjer i rideøvingar
- ridetime med elevgruppe
Faste uttrykk
- slå voltegjere rundkast