supinum
substantiv inkjekjønn
Opphav
latin av supinus eigenleg ‘bøygd attover’Tyding og bruk
- i latin: ei bøyingsform av verbet, brukt til å uttrykkje føremål eller omsyn
- i norsk: verbalform som saman med hjelpeverbet ha blir brukt til å lage dei samansette tempusa perfektum og pluskvamperfektum, og som har same form som nøytrum av perfektum partisipp