sindig
adjektiv
Opphav
gjennom bokmål, frå dansk; av sinn (1Tyding og bruk
- roleg og kontrollert;stø, traust
Døme
- han var ein sindig kar;
- ho gjekk med sindige steg
- nøye gjennomtenkt;klok, vettig
Døme
- ei sindig avgjerd
- brukt som etterledd i samansetningar: med slikt sinn (1, 2) som førsteleddet seier
- i ord som
- djupsindig
- lettsindig
- skarpsindig