Nynorskordboka
vitne 2
vitna
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å vitnaå vitne | vitnar | vitna | har vitna | vitn!vitna!vitne! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| vitna + substantiv | vitna + substantiv | den/det vitna + substantiv | vitna + substantiv | vitnande |
Opphav
norrønt vitna; av vitne (1Tyding og bruk
- uttale seg som vitne (1, 2)
Døme
- vitne falskt;
- vitne mot nokon;
- han vitna i ei rettssak
- vere prov på;stadfeste
Døme
- det auka medlemstalet vitnar om stor aktivitet
- i religiøst språk: gje vitnesbyrd (2)
Døme
- reise seg opp og vitne;
- ho vitnar for Gud og Kristus