Nynorskordboka
velte 3
velta
verb
infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
---|---|---|---|---|
å veltaå velte | veltarvelter | velte | har velt | velt! |
veltar | velta | har velta | velt!velta!velte! |
perfektum partisipp | presens partisipp | |||
---|---|---|---|---|
hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
velt + substantiv | velt + substantiv | den/det velte + substantiv | velte + substantiv | veltande |
velta + substantiv | velta + substantiv | den/det velta + substantiv | velta + substantiv |
Opphav
norrønt velta; av velte (2Tyding og bruk
- støyte, rulle (noko(n)) over ende, utfor;få til å velte (2
Døme
- velte storstein or åkeren;
- grisen velte seg i gjørma
- i ordtøke
- lita tue kan velte stort lass – ein småting kan ha stor verknad
- i overført tyding
- velte seg i overflod;
- velte spelet, ei regjering;
- velte ansvaret over på andre
- intransitivt: rulle (2, 1) over ende;
Døme
- kua, steinane velte
- intransitivt: strøyme, kome fram i stor mengd;
Døme
- røyken velte fram;
- snøen berre velte ned