Nynorskordboka
vante 2
vanta
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å vantaå vante | vantar | vanta | har vanta | vant!vanta!vante! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| vanta + substantiv | vanta + substantiv | den/det vanta + substantiv | vanta + substantiv | vantande |
Opphav
norrønt vanta; samanheng med van-Tyding og bruk
- vere borte;
Døme
- vante på vitet;
- meg vantar ingenting
Døme
- det vantar ikkje på åtvaringar