Nynorskordboka
rettkjenne
rettkjenna
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å rettkjennaå rettkjenne | rettkjenner | rettkjende | har rettkjent | rettkjenn! |
| rettkjente |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| rettkjend + substantiv | rettkjent + substantiv | den/det rettkjende + substantiv | rettkjende + substantiv | rettkjennande |
| rettkjent + substantiv | den/det rettkjente + substantiv | rettkjente + substantiv | ||
Opphav
av rett (3Tyding og bruk
stadfeste at noko er rett;
- brukt som adjektiv:
- rettkjend utskrift av protokoll;
- rettkjende attestar og vitnemål