Nynorskordboka
rekke 4, rekkje 3
rekka, rekkja
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å rekkaå rekke | rekker | rekte | har rekt | rekk! |
| å rekkjaå rekkje | rekkjer |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| rekt + substantiv | rekt + substantiv | den/det rekte + substantiv | rekte + substantiv | rekkande |
| rekkjande | ||||
Opphav
norrønt rekjaTyding og bruk
- strekkje (fram, opp, ut), spenne (3, 1), rette (2, 2)
Døme
- rekke fram handa;
- rekke tunge;
- rekke skinn – strekkje ut
- gje
- rekk meg fatet
- refleksivt:
- rekke seg i senga
- løyse opp, følgje faret (tråden) attende
Døme
- rekke opp det ein har strikka, hekla;
- rekke vegen etter nokon;
- rekke tankane attende
- gå i rekkje (1, 1);gå seint, rusle
Døme
- kyrne rekte heim