Nynorskordboka
grunne 2
grunna
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å grunnaå grunne | grunnar | grunna | har grunna | grunn!grunna!grunne! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| grunna + substantiv | grunna + substantiv | den/det grunna + substantiv | grunna + substantiv | grunnande |
Opphav
av grunn (1Tyding og bruk
- byggje, basere
Døme
- teorien grunnar på feiltolkingar
- stryke grunning (1, 2) på overflate for å klargjere for måling;gje grunnstrøk med måling
Døme
- grunne golvet
Døme
- grunne ein by
Faste uttrykk
- grunne seg påha som årsak eller føresetnad;
byggje på, basere seg på- heile diskusjonen grunnar seg på ei misforståing