Nynorskordboka
grunnleggje, grunnlegge
grunnleggja, grunnlegga
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å grunnleggaå grunnlegge | grunnlegg | grunnla | har grunnlagt | grunnlegg! |
| å grunnleggjaå grunnleggje |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| grunnlagd + substantiv | grunnlagt + substantiv | den/det grunnlagde + substantiv | grunnlagde + substantiv | grunnleggande |
| grunnleggjande | ||||
Tyding og bruk
- byrje på;skipe, etablere, danne
Døme
- grunnleggje ein by;
- dei hadde lenge snakka om å grunnleggje sitt eige parti
- byggje (på), tufte (2, 2)
Døme
- politikken er grunnlagd på radikale idear