Nynorskordboka
duve
duva
verb
infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
---|---|---|---|---|
å duvaå duve | duvar | duva | har duva | duv!duva!duve! |
perfektum partisipp | presens partisipp | |||
---|---|---|---|---|
hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
duva + substantiv | duva + substantiv | den/det duva + substantiv | duva + substantiv | duvande |
Opphav
norrønt dúfa ‘trykke ned, dyppe’Tyding og bruk
- bøye ned, setje lågare, fire (2, 1)
Døme
- duve noko ned;
- duve seglet
- bøye seg;
Døme
- duve med hovudet