Nynorskordboka
streite 2, straighte
streita, straighta
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å straightaå straighte | straightar | straighta | har straighta | straight!straighta!straighte! |
| å streitaå streite | streitar | streita | har streita | streit!streita!streite! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| straighta + substantiv | straighta + substantiv | den/det straighta + substantiv | straighta + substantiv | straightande |
| streita + substantiv | streita + substantiv | den/det streita + substantiv | streita + substantiv | streitande |
Opphav
av streitFaste uttrykk
- streite oppgjere sømeleg og skikkeleg (1)
- ho har streita opp livet sitt;
- streite seg opp