Bokmålsordboka
vanskjøtte
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å vanskjøtte | vanskjøtter | vanskjøtta | har vanskjøtta | vanskjøtt! |
| vanskjøttet | har vanskjøttet | |||
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| vanskjøtta + substantiv | vanskjøtta + substantiv | den/det vanskjøtta + substantiv | vanskjøtta + substantiv | vanskjøttende |
| vanskjøttet + substantiv | vanskjøttet + substantiv | den/det vanskjøttede + substantiv | vanskjøttede + substantiv | |
| den/det vanskjøttete + substantiv | vanskjøttete + substantiv | |||
Betydning og bruk
passe, stelle dårlig;
Eksempel
- vanskjøtte gården