Bokmålsordboka
svikte
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å svikte | svikter | svikta | har svikta | svikt! |
| sviktet | har sviktet | |||
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| svikta + substantiv | svikta + substantiv | den/det svikta + substantiv | svikta + substantiv | sviktende |
| sviktet + substantiv | sviktet + substantiv | den/det sviktede + substantiv | sviktede + substantiv | |
| den/det sviktete + substantiv | sviktete + substantiv | |||
Opphav
fra lavtysk; beslektet med svikeBetydning og bruk
- bøye seg, gi etter
Eksempel
- stigen sviktet;
- grunnen sviktet under føttene;
- knærne sviktet under meg
- som adjektiv i presens partisipp:
- bygge sine påstander på sviktende grunnlag
- slå seg vrang, slå feil
Eksempel
- ryggen sviktet;
- motet sviktet;
- resonnementet sviktet;
- alle prognoser sviktet
- være troløs (mot), ikke holde løfte
Eksempel
- svikte en venn;
- svikte sine idealer
- utebli
- publikum sviktet