Bokmålsordboka
streife
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å streife | streifer | streifa | har streifa | streif! |
| streifet | har streifet | |||
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| streifa + substantiv | streifa + substantiv | den/det streifa + substantiv | streifa + substantiv | streifende |
| streifet + substantiv | streifet + substantiv | den/det streifede + substantiv | streifede + substantiv | |
| den/det streifete + substantiv | streifete + substantiv | |||
Opphav
fra tyskBetydning og bruk
- dra fra sted til sted uten noe bestemt mål;
Eksempel
- de streifet omkring i skogen
- berøre lett og kortvarig;
Eksempel
- hånden streifet så vidt kinnet;
- kulen hadde bare streifet skulderen
- se som snarest på
Eksempel
- hun streifer ham med blikket
- omtale flyktig;så vidt komme inn på
Eksempel
- spørsmålet ble så vidt streifet
- om tanke, idé eller lignende: falle inn
Eksempel
- tanken har ikke streifet meg engang