Bokmålsordboka
benjamin
substantiv hankjønn
| entall | flertall | ||
|---|---|---|---|
| ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form |
| en benjamin | benjaminen | benjaminer | benjaminene |
Opphav
fra hebraisk ‘sønn av høyre hånd, lykkens sønn’, etter den yngste av patriarken Jakobs sønnerBetydning og bruk
Eksempel
- landslagets benjamin