Artikkelside

Bokmålsordboka

lege 1

substantiv hankjønn
Bøyingstabell for dette substantivet
entallflertall
ubestemt formbestemt formubestemt formbestemt form
en legelegenlegerlegene

Opphav

fra dansk; jamfør norrønt læknir, læknari, av lækna ‘helbrede’

Betydning og bruk

  1. person med medisinsk embetseksamen som har fått offentlig løyve til å behandle sykdommer
    Eksempel
    • oppsøke lege;
    • sende bud etter legen;
    • en allmennpraktiserende lege
  2. brukt som etterledd i sammensetninger: person med lignende utdanning og arbeid som en lege (1, 1)