Bokmålsordboka
appellere
verb
infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
---|---|---|---|---|
å appellere | appellerer | appellerte | har appellert | appeller! |
perfektum partisipp | presens partisipp | |||
---|---|---|---|---|
hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
appellert + substantiv | appellert + substantiv | den/det appellerte + substantiv | appellerte + substantiv | appellerende |
Uttale
apeleˊreOpphav
fra latin ‘kalle, tiltale’, av ad ‘til’ og pellere ‘drive’Betydning og bruk
- vende seg til noen med oppfordring, bønn om medhold
Eksempel
- appellere til alle gode krefter;
- appellere til velgerne
- ha appell (2)
Eksempel
- talen appellerte til alle;
- appellere til følelsene
- i jus: anke (2, 3);jamfør appell (3)
Eksempel
- appellere til retten