Bokmålsordboka
anke 2
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å anke | anker | anka | har anka | ank! |
| anket | har anket | |||
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| anka + substantiv | anka + substantiv | den/det anka + substantiv | anka + substantiv | ankende |
| anket + substantiv | anket + substantiv | den/det ankede + substantiv | ankede + substantiv | |
| den/det ankete + substantiv | ankete + substantiv | |||
Opphav
trolig sammenfall av lavtysk anken og norrønt aumka; beslektet med ynkeBetydning og bruk
- være urolig, engstelig (for);
- klage (2 (over, på)
- i jus: kreve (en dom, avgjørelse) inn for en høyere rettsinstans;
Eksempel
- anke over straffeutmålingen;
- anke dommen i tingretten til lagmannsretten
Faste uttrykk
- anke segjamre seg
- ligge og anke seg i søvne