Bokmålsordboka
grunne 2
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å grunne | grunner | grunna | har grunna | grunn! |
| grunnet | har grunnet | |||
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| grunna + substantiv | grunna + substantiv | den/det grunna + substantiv | grunna + substantiv | grunnende |
| grunnet + substantiv | grunnet + substantiv | den/det grunnede + substantiv | grunnede + substantiv | |
| den/det grunnete + substantiv | grunnete + substantiv | |||
Opphav
av grunn (1Betydning og bruk
- mest foreldet: grunnlegge
Eksempel
- grunne et rike, en by
- bygge på (som grunn, årsak)
Eksempel
- grunnet oppussing vil forretningen være stengt inntil videre – på grunn av;
- konklusjonen grunner seg på feiltolkninger
- gi grunnstrøk med maling
Eksempel
- grunne huset