Enkelt søk | Begge ordbøkene

Bokmålsordboka 1 oppslagsord

substantiv hankjønn

av gammelfransk heralt, av middelalderlatin heraldus; opprinnelig fra germansk ‘en som rår over en hær’

i riddertiden: embetsmann ved et hoff som blant annet hadde som oppgave å være budbringer, lede turneringer, kjenne merkene og genealogien til de adelige ættene og granske våpenmerkene i turneringene;
jamfør heraldikk
om eldre forhold: offisiell utroper av meddelelser fra øvrigheten
speaker (2), for eksempel ved idrettsstevner

substantiv hankjønn

av gammalfransk heralt, av mellomalderlatin heraldus; opphavleg frå germansk ‘ein som rår over ein hær’

i riddartida: embetsmann ved eit hoff som mellom anna hadde som oppgåve å vere bodberar, leie turneringar, kjenne merka og genealogien til dei adelege ættene og granske skjoldmerka i turneringane;
jamfør heraldikk
om eldre forhold: offisiell utropar av meldingar frå styresmaktene
speaker (2), til dømes ved idrettsstemne