Enkelt søk | Begge ordbøkene

Bokmålsordboka 1 oppslagsord

substantiv hankjønn

fra middelalderlatin ‘sangrøst som skiller seg ut fra andre’, opprinnelig av latin dis- og cantus ‘sang’; jamfør dis-

høyeste stemmeleie
Eksempel
- han snakket helt oppe i diskanten
høyeste stemme i flerstemt musikk
Eksempel
- en klar og distinkt diskant
høyeste del av tonespekteret;
høyre halvdel av klaviaturet på piano og orgel
Eksempel
- innstillingene for bass og diskant

substantiv hankjønn

frå mellomalderlatin ‘songrøyst som skil seg ut frå andre’, opphavleg av latin dis- og cantus ‘song’; jamfør dis- (1)

øvste del av stemmeleie
Døme
- syngje oppe i diskanten
øvste stemme i fleirstemd musikk
Døme
- ein klar og distinkt diskant
øvste del av tonespekteret;
høgre halvdel av klaviaturet på piano og orgel
Døme
- innstillingane for bass og diskant