Bokmålsordboka
diskant
substantiv hankjønn
| entall | flertall | ||
|---|---|---|---|
| ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form |
| en diskant | diskanten | diskanter | diskantene |
Opphav
fra middelalderlatin ‘sangrøst som skiller seg ut fra andre’, opprinnelig av latin dis- og cantus ‘sang’; jamfør dis-Betydning og bruk
- høyeste stemmeleie
Eksempel
- han snakket helt oppe i diskanten
- høyeste stemme i flerstemt musikk
Eksempel
- en klar og distinkt diskant
- høyeste del av tonespekteret;høyre halvdel av klaviaturet på piano og orgel
Eksempel
- innstillingene for bass og diskant