Nynorskordboka
vrikke
vrikka
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å vrikkaå vrikke | vrikkar | vrikka | har vrikka | vrikk!vrikka!vrikke! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| vrikka + substantiv | vrikka + substantiv | den/det vrikka + substantiv | vrikka + substantiv | vrikkande |
Opphav
truleg samanheng med vri (2Tyding og bruk
- bøye, lede (smått og titt) på noko
Døme
- vrikke laus ein stein med eit spett;
- vrikke med hoftene
- gå stavrande
- vrikke av stad på høghæla sko
Døme
- vrikke foten
- ro ein båt med ei åre som (til vanleg) er attarst i båten