Bokmålsordboka
vanære 2
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å vanære | vanærer | vanæra | har vanæra | vanær! |
| vanæret | har vanæret | |||
| vanærte | har vanært |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| vanæra + substantiv | vanæra + substantiv | den/det vanæra + substantiv | vanæra + substantiv | vanærende |
| vanæret + substantiv | vanæret + substantiv | den/det vanærede + substantiv | vanærede + substantiv | |
| den/det vanærete + substantiv | vanærete + substantiv | |||
| vanært + substantiv | vanært + substantiv | den/det vanærte + substantiv | vanærte + substantiv | |
Betydning og bruk
- bringe i vanære (1, fornærme, krenke
Eksempel
- bli vanæret
- som adjektiv i presens partisipp:
Eksempel
- en vanærende beskyldning