Bokmålsordboka
ære 2
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å ære | ærer | æra | har æra | ær! |
| æret | har æret | |||
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| æra + substantiv | æra + substantiv | den/det æra + substantiv | æra + substantiv | ærende |
| æret + substantiv | æret + substantiv | den/det ærede + substantiv | ærede + substantiv | |
| den/det ærete + substantiv | ærete + substantiv | |||
Opphav
norrønt æra; fra lavtyskBetydning og bruk
- vise stor respekt eller anerkjennelse, hedre, beære
Eksempel
- han æret gjesten ved å holde en stor middag for henne;
- æres den som æres bør – la den som fortjener det, få anerkjennelse
- tilbe, dyrke, vise ærefrykt
Eksempel
- elske og ære Herren
- som adjektiv i perfektum partisipp i tiltale: Æ-de forsamling!