Bokmålsordboka
indikativ
substantiv hankjønn
| entall | flertall | ||
|---|---|---|---|
| ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form |
| en indikativ | indikativen | indikativer | indikativene |
Opphav
av latin (modus) indicativus, av indicare; jamfør indikereBetydning og bruk
- i grammatikk: modus (1) som uttrykker at en ytring skal tolkes som et konstaterende eller fortellende utsagn eller som et direkte spørsmål;jamfør imperativ (1, konjunktiv og optativ
Eksempel
- ‘sitter’ og ‘spiste’ er verb i indikativ;
- verbet står i indikativ
- verb bøyd i indikativ (1)