Gå til hovudinnhald
Tilgjenge
ordbøkene.no, Bokmålsordboka og Nynorskordboka

Avansert søk

Vanleg søk
Søkjehjelp
774 treff

Bokmålsordboka 279 oppslagsord

fare 2

verb

Opphav

norrønt fara

Betydning og bruk

  1. forflytte seg;
    reise, dra;
    jamfør farende
    Eksempel
    • fare til byen;
    • fare ut av landet;
    • fare sin vei;
    • fare vidt omkring;
    • la alt håp fare
  2. sveipe over eller gjennom
    Eksempel
    • fare over åkeren;
    • fare gjennom boka
  3. bevege seg raskt;
    suse, fyke, renne
    Eksempel
    • toget for forbi;
    • komme farende;
    • det for kaldt gjennom henne
  4. befatte seg (med)
    Eksempel
    • fare med sladder;
    • fare stille med noe

Faste uttrykk

  • fare fram
    oppføre seg;
    te seg
    • fare hardt fram mot noen;
    • fare fram som en villmann
  • fare ille
    få hard medfart;
    skade seg
    • noen vil fare ille i disse kaotiske tilstandene
  • fare ille med
    behandle brutalt
    • livet har fart ille med henne
  • fare sammen
    skvette (1, 3)
    • en hvesende lyd fikk henne til å fare sammen
  • fare vill
  • ikke ha mye å fare med
    ha dårlig med argumenter, kunnskap eller lignende
  • la fare
    gi opp;
    droppe
    • han burde la det fare
Artikkelside

fare 1

substantiv hankjønn

Opphav

fra lavtysk opprinnelig ‘forfølgelse’; beslektet med fare (2

Betydning og bruk

mulighet for at det kan skje en ulykke, skade eller lignende;
noe som virker truende;
Eksempel
  • en overhengende fare;
  • med fare for livet;
  • pasienten er utenfor fare;
  • det er fare for ras;
  • det er fare på ferde;
  • kulturen står i fare for å utslettes
Artikkelside

trave 2

verb

Opphav

fra lavtysk

Betydning og bruk

  1. løpe i trav (1, 1);
    til forskjell fra galoppere (1)
    Eksempel
    • hingsten travet opp til stallen
  2. ri i trav
    Eksempel
    • rytterne travet gjennom skogen
  3. gå uten et klart mål eller en klar retning;
    Eksempel
    • trave fram og tilbake;
    • han travet hvileløst rundt i rommet
  4. gå raskt;
    Eksempel
    • trave forbi noen
Artikkelside

fanden 1

substantiv ubøyelig

Opphav

trolig av frisisk fannen ‘frister’

Betydning og bruk

  1. personifikasjon av det onde;
    i bestemt form entall: Guds motstander, Djevelen
    Eksempel
    • hun fryktet verken Gud eller Fanden
  2. brukt i banning;
    Eksempel
    • fanden ta deg!
    • se for fanden til å skjerpe dere!

Faste uttrykk

  • dra fanden i vold
    fare langt bort
  • fanden er løs
    alt går galt
  • fanden og hans oldemor
    alle onde krefter
  • fanden vet
    hvem vet;
    det er uvisst
    • fanden vet hva de ser i ham
  • før fanden har fått sko på
    svært tidlig på dagen
  • gi fanden lillefingeren
    gi litt etter
  • male fanden på veggen
    svartmale tilstanden eller framtiden
  • som fanden leser Bibelen
    på en vrang og ondsinnet måte eller på en måte som er til fordel for en selv
Artikkelside

føle seg trygg

Betydning og bruk

være rolig (og ikke frykte fare);
Se: trygg
Eksempel
  • hun følte seg trygg hjemme hos oss
Artikkelside

fare fram

Betydning og bruk

oppføre seg;
te seg;
Se: fare
Eksempel
  • fare hardt fram mot noen;
  • fare fram som en villmann
Artikkelside

ha ingen nød

Betydning og bruk

ikke være noen fare;
Se: nød
Eksempel
  • det har ingen nød
Artikkelside

kysten er klar

Betydning og bruk

det er trygt;
det er ingen fare for å møte hindringer;
Se: kyst
Artikkelside

gi seg i vei

Betydning og bruk

begynne å fare eller gå;
Se: gi
Artikkelside

forville seg

Betydning og bruk

  1. havne på feil sted
    Eksempel
    • elgen forvillet seg inn på golfbanen;
    • vi forvillet oss inn på bøttekottet;
    • hun forvillet seg inn i et ekteskap
  2. om dyr og planter: bli vill (1) (etter å ha vært tam eller dyrket)
    Eksempel
    • plantene forviller seg fra hagene
Artikkelside

Nynorskordboka 495 oppslagsord

fare 2

fara

verb
kløyvd infinitiv: -a

Opphav

norrønt fara

Tyding og bruk

  1. flytte seg;
    reise, dra;
    jamfør farande (1)
    Døme
    • fare på fiske;
    • fare sin veg;
    • fare til Oslo med tog;
    • fare vidt;
    • fare sjøvegen;
    • fare vill;
    • der fór han;
    • har dei alt fare?
    • tider som er farne
  2. sveipe over
    Døme
    • fare over åkeren;
    • fare gjennom boka
  3. flytte seg fort;
    suse, fyke, renne
    Døme
    • fare gjennom lufta;
    • fare over ende;
    • fare opp;
    • fare på dør;
    • fare laus på nokon
  4. halde på, drive (med)
    Døme
    • fare med sladder;
    • det fer til å kvelde;
    • fare stilt med noko

Faste uttrykk

  • fare fram
    bere seg åt;
    te seg
    • fare sømeleg fram
  • fare ille
    få ei lei medferd
    • dei fer ille på glattisen
  • fare ille med
    behandle brutalt
    • livet har fare ille med han
  • fare saman
    støkke (1, 1)
    • eit lysglimt fekk han til å fare saman
  • fare vill
  • fare åt
    oppføre seg, te seg;
    bere seg åt
    • han hadde fare gale åt
  • ikkje ha mykje å fare med
    ha dårleg med argument, kunnskapar eller liknande
  • ille faren
    ille ute, dårleg stelt
    • den som kan reise seg sjølv, er ikkje ille faren
  • la fare
    gje opp, droppe
    • la fare tankane om dette
Artikkelside

fare 1

substantiv hankjønn

Opphav

frå lågtysk opphavleg ‘forfølging’; samanheng med fare (2

Tyding og bruk

tilstand da ulykke, skade, tap eller liknande kan skje;
noko trugande;
Døme
  • det er fare for streik;
  • det er fare på ferde;
  • det er fare for livet;
  • det er ingen fare med meg;
  • det lurar mange farar;
  • ane fred og ingen fare;
  • stå i fare for å miste noko;
  • pasienten er utanfor fare
Artikkelside

faren

adjektiv

Opphav

perfektum partisipp av fare (2

Tyding og bruk

som har fare (i tid eller rom)
Artikkelside

åtfaren

adjektiv

Opphav

av åt (2 og fare (2

Tyding og bruk

Døme
  • han var stygt åtfaren
Artikkelside

villfaring

substantiv hokjønn

Opphav

av fare (2 og vill

Tyding og bruk

rang tru eller meining
Døme
  • rettsvillfaring;
  • byggje på ei gammal villfaring;
  • religiøs, politisk villfaring
Artikkelside

vidforig, vidforug

adjektiv

Opphav

jamfør norrønt víðfǫrull; samanheng med fare (2

Tyding og bruk

  1. som flakkar vidt ikring
  2. som er mykje føre seg
    Døme
    • ein vidforig kar
Artikkelside

trave 2, tråve

trava, tråva

verb

Opphav

frå lågtysk

Tyding og bruk

  1. renne i trav (1);
    til skilnad frå galoppere (1)
    Døme
    • hoppa trava nedetter vegen
  2. ri i trav
    Døme
    • ryttarane trava inn i byen
  3. gå utan noko klart mål eller klar retning;
    Døme
    • trave i butikkar;
    • ho byrja trave rundt i rommet
  4. gå raskt;
    Døme
    • trave forbi nokon
Artikkelside

tikse 2

tiksa

verb

Opphav

truleg av tikke (2

Tyding og bruk

  1. flyge, renne (gardimellom)
    Døme
    • bilen tiksa utfor vegen
  2. i uttrykk:
    Døme
    • tiks (deg ut)! – ha deg ut!

Faste uttrykk

  • tikse ut
    jage (nokon) på dør
Artikkelside

synfaring

substantiv hokjønn

Opphav

av syn og fare (2

Tyding og bruk

det å ta i augesyn for å granske, gjere seg kjend med eller kontrollere
Døme
  • reise på synfaring i utbyggingsområdet
Artikkelside

styrte

styrta

verb

Opphav

frå lågtysk

Tyding og bruk

  1. falle, rase, strøyme (ned)
    Døme
    • flyet styrta i havet;
    • styrte ned;
    • elva styrta utfor stupet
  2. tømme, slå ut med fart
    Døme
    • styrte lasset i fyllinga
    • kaste, støyte ned
      • styrte nokon i avgrunnen
    • felle (3
      • styrte regjeringa
    • kaste (2
      • styrte ein i ulykka;
      • styrte seg ut i dristige spekulasjonar
  3. Døme
    • styrte på dør
  4. falle om
    Døme
    • han gjekk til han styrta
Artikkelside
Side 1 av 50