Avansert søk

Nynorskordboka 4 oppslagsord

habilitet

substantiv hankjønn

Opphav

gjennom tysk, fransk; frå latin habilitas

Tyding og bruk

det å vere habil (1);
dugleik, kompetanse
i jus: det å vere habil (3)
Døme
- spørsmålet om habilitet vart drøfta med dei juridisk fagansvarlege

inhabilitet

substantiv hankjønn

Uttale

inˊhabilitet eller inhabiliteˊt

Tyding og bruk

det å vere inhabil (1)

tenesteevne, tenestevne

substantiv hokjønn

Tyding og bruk

evne til å gjere teneste;

mellom anna i jus: det å vere ubunden av særinteresser når ein skal førebu eller (vere med og) avgjere ei sak; jamfør habilitet

gildskap

substantiv hankjønn

Tyding og bruk

det å gjelde, vere gyldig;
habilitet (2);
jamfør gild (1)
Døme
- ha allmenn gildskap
det å vere gild