Avansert søk

Nynorskordboka 39 oppslagsord

kjafse

kjafsa

verb

Opphav

av kjeft; jamfør jafse

Tyding og bruk

tyggje hardt

kjeftast

verb

Tyding og bruk

bruke kjeft på kvarandre;

kjekle, krangle

Døme

dei har kjeftast mykje

-kjefta

adjektiv

Tyding og bruk

med slik kjeft som førsteleddet nemner;

i ord som breikjefta, lauskjefta og rappkjefta

ha det i kjeften

Tyding og bruk

vere god til å prate, men ikkje til å handle;

Sjå: kjeft

passe kjeften

Tyding og bruk

vere forsiktig med kva ein seier;

Sjå: kjeft, passe

vere stor i kjeften

Tyding og bruk

bruke sterke ord;

vere skrytete;

Sjå: kjeft, stor

kjeve

substantiv hankjønn

Opphav

truleg av lågtysk keve; same opphav som kjake og kjeft

Tyding og bruk

kvar av dei to framståande delane som avgrensar munnhola og som tennene sit i;
kjake (1);
jamfør overkjeve og underkjeve
Døme
- han fall og braut kjeven
flatt stykke på reiskap, til å gripe eller halde fast med
Døme
- kjevane på skruestikka

kjeftament

substantiv inkjekjønn

Opphav

med skjemtande bruk av romansk-latinsk suffiks

Tyding og bruk

Døme

han klarer ikkje å styre kjeftamentet

forskoren

adjektiv

Opphav

perfektum partisipp av forskjere

Tyding og bruk

urimeleg, umedgjerleg, vrang;

agelaus, omsynslaus

Døme

eit forskore menneske;
gje nokon forskoren kjeft

ha godt av

Tyding og bruk

Sjå: god

ha nytte av
Døme
- ho vil ha godt av å kome seg litt bort
vere til pass for
Døme
- dei fekk kjeft, men det hadde dei berre godt av

Side 2 av 4

Resultat per side: