Avansert søk

Bokmålsordboka 3 oppslagsord

konkubine

substantiv hankjønn eller hunkjønn

Opphav

fra latin , av concumbere ‘legge seg sammen med en’

Betydning og bruk

foreldet: kvinne som lever i konkubinat;

elskerinne

følgekone

substantiv hankjønn eller hunkjønn

Betydning og bruk

om eldre forhold: konkubine, frille

konkubinat

substantiv intetkjønn

Opphav

fra latin; jamfør konkubine

Betydning og bruk

foreldet: samliv uten ekteskap