Bokmålsordboka
konkubine
substantiv hankjønn eller hunkjønn
| kjønn | entall | flertall | ||
|---|---|---|---|---|
| ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form | |
| hankjønn | en konkubine | konkubinen | konkubiner | konkubinene |
| hunkjønn | ei/en konkubine | konkubina | ||
Opphav
fra latin , av concumbere ‘legge seg sammen med en’Betydning og bruk
foreldet: kvinne som lever i konkubinat;
elskerinne