Gå til hovudinnhald
Tilgjenge
ordbøkene.no, Bokmålsordboka og Nynorskordboka

Avansert søk

Vanleg søk
Søkjehjelp
4 treff

Bokmålsordboka 2 oppslagsord

imperator

substantiv hankjønn

Uttale

imperaˊtor, i flertall imperaˊtorer; imperatoˊrer

Opphav

fra latin , av imperare ‘befale, byde’

Betydning og bruk

Artikkelside

imperativ 1

substantiv hankjønn

Opphav

fra middelalderlatin; av latin imperare ‘befale, byde’

Betydning og bruk

  1. verbalkategori som uttrykker en oppfordring, et påbud eller en befaling
  2. verb som er bøyd i imperativ (1, 1)
    Eksempel
    • ‘les’ og ‘kjør’ er imperativer
Artikkelside

Nynorskordboka 2 oppslagsord

imperativ 1

substantiv hankjønn

Opphav

frå mellomalderlatin; av latin imperare ‘befale, by’

Tyding og bruk

  1. verbalkategori som uttrykkjer ei oppmoding, eit påbod eller ein ordre
  2. verb som er bøygd i imperativ (1, 1)
    Døme
    • ‘sit’ og ‘kom’ er imperativar
Artikkelside

imperator

substantiv hankjønn

Uttale

imperaˊtor, i fleirtal imperaˊtorar; imperatoˊrar

Opphav

frå latin , av imperare ‘befale, by’

Tyding og bruk

Artikkelside