fare 2
fara
verb
kløyvd infinitiv: -a
Opphav
norrønt faraTyding og bruk
Døme
- fare på fiske;
- fare sin veg;
- fare til Oslo med tog;
- fare vidt;
- fare sjøvegen;
- fare vill;
- der fór han;
- har dei alt fare?
- tider som er farne
- sveipe over
Døme
- fare over åkeren;
- fare gjennom boka
- flytte seg fort;suse, fyke, renne
Døme
- fare gjennom lufta;
- fare over ende;
- fare opp;
- fare på dør;
- fare laus på nokon
- halde på, drive (med)
Døme
- fare med sladder;
- det fer til å kvelde;
- fare stilt med noko
Faste uttrykk
- fare frambere seg åt;
te seg- fare sømeleg fram
- fare ille medbehandle brutalt
- livet har fare ille med han
- fare illefå ei lei medferd
- dei fer ille på glattisen
- fare samanstøkke (1, 1)
- eit lysglimt fekk han til å fare saman
- fare vill
- gå seg bort
- fare åtbere seg åt;
te seg- han hadde fare gale åt
- ikkje ha mykje å fare medha dårleg med argument, kunnskapar eller liknande
- ille farenille ute, dårleg stelt
- den som kan reise seg sjølv, er ikkje ille faren
- la faregje opp, droppe
- la fare tankane om dette