Avansert søk

12 treff

Nynorskordboka 12 oppslagsord

køyre

køyra

verb

Opphav

norrønt keyra

Tyding og bruk

  1. styre køyretøy, maskin eller liknande
    Døme
    • køyre bil;
    • dei skal lære å køyre gravemaskin;
    • køyre hest;
    • bonden køyrer traktoren inn på låven;
    • ho køyrde bussen inn framfor hotellet
  2. frakte eller skysse med eit køyretøy
    Døme
    • køyre stein i trillebåra;
    • eg kan køyre deg heim etterpå
  3. om køyretøy: vere i fart;
    Døme
    • bussen køyrer kvar dag
  4. reise eller fare med eit køyretøy
    Døme
    • køyre forbi;
    • køyre heim;
    • køyre landevegen;
    • bilen køyrer i 80 km/t;
    • dei køyrde ti mil
  5. halde i gang;
    Døme
    • fabrikken køyrde tre skift;
    • køyre på for fullt
  6. setje i gang;
    Døme
    • kinoen køyrer filmen fleire gonger;
    • operativsystemet gjer det mogleg å køyre program på maskinen;
    • dei køyrer framføringa fire kveldar i veka
  7. Døme
    • dei køyrer slalåm;
    • køyre på rattkjelke
  8. Døme
    • køyre kniven i noko;
    • køyre noko fast
  9. Døme
    • køyre nokon på dør

Faste uttrykk

  • kome ut å køyre
    råke ut i vanskar
  • køyre hardt
    1. presse ein motor opp i høg yting
    2. drive nokon hardt;
      oppsede
  • køyre i seg
    sluke mat eller drikke
  • køyre inn
    1. ta i bruk noko nytt og få det til å fungere;
      jamfør innkøyring (3)
      • køyre inn det nye systemet
    2. ta att eit forsprang;
      nå att
      • ho køyrde inn ein annan skiløpar i utforkøyringa;
      • dei håper å køyre inn forseinkinga
  • køyre noko i grøfta
    øydeleggje noko;
    vanstyre
    • dei køyrde verksemda i grøfta
  • køyre opp
    1. setje veg i stand slik at ein kan køyre på han;
      brøyte
      • han køyrer opp skiløyper kvar vinter
    2. ta sertifikat
  • køyre over
  • køyre seg fast
    bli ståande, ikkje kome lenger;
    kome opp i store vanskar

sivilisere

sivilisera

verb

Opphav

gjennom fransk, frå latin civilis; jamfør sivil (2

Tyding og bruk

oppsede til høgare kultur og utviklingsnivå;
jamfør sivilisert

tukte

tukta

verb

Opphav

norrønt tykta; frå lågtysk

Tyding og bruk

  1. oppsede eller kontrollere ved hjelp av straff;
    Døme
    • tukte dei ulydige;
    • tukte nokon til lydnad
  2. vinne over;
    Døme
    • han tukta alle i hopptevlinga

oppdra, oppdrage

oppdraga

verb
kløyvd infinitiv: oppdraga

Opphav

etter tysk erziehen; etter latin educare

Tyding og bruk

lære (barn) opp til å te seg på ein viss måte og rette seg etter normene i miljøet dei veks opp i;
oppsede;
Døme
  • oppdra ungane til gode borgarar;
  • dei er oppdregne til å vere sjølvstendige;
  • dei oppdrog barna til å bli krigarar
  • brukt som adjektiv:
    • ein oppdragande effekt

manne

manna

verb

Opphav

norrønt manna ‘oppsede til ein dyktig mann’; av mann

Tyding og bruk

hyre, skaffe mannskap til
Døme
  • manne ein båt

Faste uttrykk

  • manne opp
    setje mot i
  • manne seg opp
    ta mot til seg, ta seg saman
    • han manna seg opp og sa eit klart nei

køyre hardt

Tyding og bruk

Sjå: køyre
  1. presse ein motor opp i høg yting
  2. drive nokon hardt;
    oppsede

fostre 3

fostra

verb

Opphav

norrønt fóstra

Tyding og bruk

  1. syte for barn under oppveksten;
    fø opp;
    oppsede
    Døme
    • fostre opp ungar;
    • landet har fostra mange store søner
  2. Døme
    • fostre nye idear

oppfostre

oppfostra

verb

Tyding og bruk

Døme
  • dei vart oppfostra hos besteforeldra;
  • ho er oppfostra i folkemusikkmiljøet

elev

substantiv hankjønn

Opphav

av fransk élever ‘oppsede’

Tyding og bruk

  1. person som får undervisning
    Døme
    • kvar elev skal prøvast i minst eitt fag;
    • lærarar og elevar
  2. Døme
    • han var ein elev av Picasso

guvernante

substantiv hokjønn

Opphav

av fransk gouverner ‘styre’

Tyding og bruk

om eldre og utanlandske forhold: kvinne tilsett hos ein familie for å undervise og oppsede barna heime