Nynorskordboka
tukte
tukta
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å tuktaå tukte | tuktar | tukta | har tukta | tukt!tukta!tukte! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| tukta + substantiv | tukta + substantiv | den/det tukta + substantiv | tukta + substantiv | tuktande |
Opphav
norrønt tykta; frå lågtyskTyding og bruk
- oppsede strengt;
Døme
- tukte dei ulydige;
- tukte ein til lydnad
- vinne over, slå
Døme
- han tukta alle i hopptevlinga