Nynorskordboka
vrengje 1, vrenge 1, rengje 1, renge 1
substantiv hokjønn
| eintal | fleirtal | ||
|---|---|---|---|
| ubunden form | bunden form | ubunden form | bunden form |
| ei renge | renga | renger | rengene |
| ei rengje | rengja | rengjer | rengjene |
| ei vrenge | vrenga | vrenger | vrengene |
| ei vrengje | vrengja | vrengjer | vrengjene |
Opphav
av vrengje (2Tyding og bruk
vrang og vanskeleg person;