Avansert søk

Eitt treff

Bokmålsordboka 14 oppslagsord

skriftspråk

substantiv intetkjønn

Betydning og bruk

språk som brukes skriftlig (og som har en fastere norm enn talespråket)

norsk-dansk 1

substantiv hankjønn eller intetkjønn

Betydning og bruk

  1. dansk språk, særlig skriftspråk, slik det ble brukt av nordmenn
    Eksempel
    • en oversikt over norsk-danskens særtrekk

målform

substantiv hankjønn eller hunkjønn

Opphav

av mål (2

Betydning og bruk

Eksempel
  • bokmål og nynorsk er jamstilte målformer i alle offentlige organer;
  • beherske begge målformer

bokmål

substantiv intetkjønn

Opphav

jamfør norrønt bókmál ‘latin, det målet som bøkene er skrevet på’

Betydning og bruk

  1. til forskjell fra talemål
  2. fra 1929: betegnelse for den ene av Norges to offisielle skriftspråk, utviklet fra dansk og norsk-dansk (1 og påvirket av norsk talemål;
    til forskjell fra nynorsk (1, 1)
    Eksempel
    • bokmål og nynorsk er de to offisielle norske skriftspråkene

Faste uttrykk

  • moderat bokmål
    bokmål skrevet med rettskrivningsformer som ligger nær riksmål (3)
  • radikalt bokmål
    bokmål skrevet med rettskrivingsformer som ligger nær talemål eller nynorsk

klokkerdansk

substantiv hankjønn eller intetkjønn

Betydning og bruk

om eldre forhold: bokstavrett uttale av dansk skriftspråk
Eksempel
  • læreren talte et oppstyltet klokkerdansk

litteraturspråk

substantiv intetkjønn

Betydning og bruk

skriftspråk brukt i litteratur

knote

verb

Opphav

beslektet med knette

Betydning og bruk

  1. blande elementer fra skriftspråk, et annet språk eller andre dialekter inn i eget talemål
    Eksempel
    • knote på engelsk;
    • stadig flere unge knoter
  2. plundre, streve
    Eksempel
    • noen knoter fælt når de skal parkere

provencalsk 1, provençalsk 1

substantiv hankjønn eller intetkjønn

Betydning og bruk

  1. oksitansk (2 dialekt i Provence i Sør-Frankrike
  2. skriftspråk som bygger på dialektene i Sør-Frankrike

hindi

substantiv hankjønn eller intetkjønn

Opphav

fra persisk ‘indisk (språk)’, av Hind ‘India’; jamfør hindu

Betydning og bruk

  1. fellesbetegnelse for en rekke indoariske språk
  2. skriftspråk i India

vokalisere

verb

Opphav

fransk vocaliser ‘synge på vokaler’

Betydning og bruk

  1. uttale som vokal (1
    Eksempel
    • vokalisere en j til i
  2. sette inn vokaltegn i skrift der de mangler, for eksempel i semittiske skriftspråk