Avansert søk

Eitt treff

Nynorskordboka 132 oppslagsord

øyra, øyre 2

substantiv inkjekjønn

Opphav

norrønt eyra n

Tyding og bruk

  1. ytre, synlege delen av kvart av dei to høyreorgana hos menneske og virveldyr;
    Døme
    • ha store, utståande øyre;
    • ha ringar i øyra;
    • gjere tjukke øyrelåst ikkje høyre
    • brukt for å uttrykkje sterk undring eller forarging, i uttrykk:
      • ein skal høyre mykje før øyra dett av;
      • (til) opp over (el. under) øyrai særs høg grad;
      • sitje i skuld (til) opp over (el. under) øyra
  2. samnamn på den ikkje synlege delen av høyreorganet med øyregangen, mellomøyret og det indre øyret (med høyrenerven)
    Døme
    • vaske seg i øyra;
    • ha voks i øyra;
    • få dottar i øyra;
    • det susar i øyra
  3. øyre (II,1 og 2) brukt særleg med tanke på at det tek opp og formidlar høyrselsinntrykk
    Døme
    • ein svak lyd nådde øyra;
    • leggje øyret til og lytte;
    • halde seg for øyradekkje øyra for å sleppe å høyre;
    • høyre dårleg på høgre øyret;
    • ha gode øyre;
    • han har ikkje øyre på den sidahan læst ikkje høyre noko
    • i mange faste uttrykk med tyding: evne, vilje til å høyre eller leggje merke til;
      velvilje, interesse for noko som blir sagt
      • ha øyra med seg;
      • høyre, lytte med eit halvt øyreutan å høyre skikkeleg etter, utan konsentrasjon
  4. sans (for musikk, tonar)
    Døme
    • ha godt øyre
  5. utståande, øyreliknande del av noko
    Døme
    • øyra på ei gryte

Faste uttrykk

  • gå inn av det eine øyret og ut av det andre
    bli gløymd like snart som ein høyrer det
  • ha øyre for
    ha sans for
  • ha øyre for
    anse etter, bry seg om noko
  • ha øyret til
    få (nokon) til å lytte og anse på det som blir sagt
  • halde i øyra
    passe strengt på (at ein annan oppfører seg rett)
  • ikkje tørr bak øyra
    (eigl om nyfødd barn som er fuktig bak øyra) for liten, for ung, for umogen
  • ikkje vilje høyre på det øyret
    avvise noko som ein annan nemner
  • sitje med lange øyre
    høyre nysgjerrig etter (det som blir sagt)
  • spisse øyra
    (òg med andre verb) høyre godt etter
  • tute øyra fulle med
    stadig ta opp att eller mase på (nokon) (med noko)

-ør

substantiv hankjønn

Opphav

fransk -eur; latin -or

Tyding og bruk

  1. brukt i substantivavleiing av verb
  2. òg i abstrakte substantiv; til dømes i honnør

øyen

adjektiv

Opphav

og norrønt ǿgr adjektiv, ǿgja verb; jamfør øyeleg

Tyding og bruk

    • eit øye vêr;
    • eit øye leven
  1. som adverb:
    • det ser øye ut
    • ein øye tung veg;
    • øye stor

voren

adjektiv

Opphav

dels av norrønt (v)orðinn, perfektum partisipp av verða ‘verte’ og dels varinn ‘laga, stelt’, perfektum partisipp av verja ‘nytte, leggje ut’

Tyding og bruk

  1. som er så eller så laga, skikka, stelt
    Døme
    • korleis er denne sleden voren sidan han går så tungt?
    • eg er ikkje slik voren;
    • det var ille vore
  2. i samansetningar med adjektiv eller verb: med den eigenskapen som førsteleddet nemner, men ofte i mindre grad
    Døme
    • blåvoren;
    • kranglevoren;
    • rundvoren;
    • vinglevoren
  3. i samansetningar med substantiv: som liknar på, minner om det som førsteleddet nemner
    Døme
    • grautvoren;
    • trollvoren

viljesverb, viljeverb

substantiv inkjekjønn

Tyding og bruk

i grammatikk: verb som uttrykkjer ynske, vilje

verbalsubstantiv

substantiv inkjekjønn

Tyding og bruk

substantiv avleidd av verb som nemner ei handling eller ein tilstand;
Døme
  • skriving av «skrive» er eit verbalsubstantiv

verbalstamme

substantiv hankjønn eller hokjønn

Tyding og bruk

stamme (1, 2) av eit verb

verbalpartikkel

substantiv hankjønn

Tyding og bruk

partikkel (2) i samansette verb
Døme
  • i «leggje på seg» er «på» verbalpartikkel

verbalklasse

substantiv hankjønn eller hokjønn

Tyding og bruk

Døme
  • ei verbalklasse femner om verb med same bøying

verbalform

substantiv hokjønn

Tyding og bruk

form som eit verb(al) har
Døme
  • finitt, infinitt verbalform